© Livskompetanse - post@livskompetanse.net - www.livskompetanse.net - Mob. 977 57 867 

Nettsiden er produsert av IHN, Grafisk Atelier

    En mindful morgenstund - selvomsorg


     

    Det å sitte ute i stillhet en tidlig sommermorgen er nydelig. Å kjenne den fuktige, litt kjølige morgendugg-luften i neseborene. Kjenne dufter som vinden fører med seg: - Blomster - Gress - Jord. Legge merke til lyder: Fugler som kvitrer. - Biler i det fjerne. - Risling av løv i vinden. Og kjenne etter hva dette gjør med meg. Kjenne på takknemligheten, gleden. Få kontakt med meg selv og øyeblikket. 

    Dette opplever jeg som selvomsorg. 

     

    For en tid tilbake kom jeg over et sitat av Siddhartha Guatama (Buddha): «Hvis din omsorg ikke inkluderer deg selv er den ufullstendig.» Dette satt det å ha omsorg i et viktig perspektiv for meg. Jeg har tidligere ikke forstått hvor viktig det er å vise meg selv omsorg. Jeg har forbundet det med å være egoist - noe jeg har prøvd å unngå.

    Men gjennom mindfulness-treningen og mindfulness-holdningene opplever jeg at selvomsorg blir en respektfull "ting" å gi meg selv. Og jeg opplever at det umerkelig utvikler en større kjærlighet og omsorg for andre mennesker, dyr, naturen og miljøet. Det er vanskelig å forklare hva som skjer og hvordan det føles, det må erfares.

     

    Det å gå tidlig ut en sommermorgen, til min meditasjons-plass i hagen (se foto), er for meg en god selvomsorgs-start på dagen. Alt jeg gjør i forbindelse med denne stunden gjør jeg i sakte tempo og med full tilstedeværelse. Jeg prøver bevisst å unngå autopilot-bevegelser. Jeg tar på meg behagelig tøy, tar med meg meditasjonskrakken, et godt underlag, et varmt pledd og de gode raggsokkene - og vannflasken. Drikker mye friskt vann. Frokost tar jeg senere. 
     

    Jeg setter meg til rette, pakker meg godt inn i forhold til temperaturen, sitter med en erverdig innstilling for å ære øyeblikket, og jeg er klar for meditasjon. Først legger jeg merke til det jeg har rundt meg. Vakre blomster, fiskene i hagedammen, rosebusken som lager fine skygger der jeg sitter. Jeg legger merke til dufter, lyder og den litt kjølige luften mot huden i ansiktet.

    Så kjenner jeg etter hvordan jeg sitter. Legger merke til min sinnstilstand. Har morgenen vært rolig, så er det ofte takknemlighetsfølelse i meg. Noen morgen-tanker kan også ha bydd på bekymringer av ymse slag. Da legger jeg merke til de - slik de er. Aksepterer at slik er det akkurat nå. Og gjennom det å akseptere øyeblikket - at ting er som de er akkurat nå - så roer tankene seg. 

     

    Så fokuserer jeg på pusten, som også er slik den er. Pusten hjelper meg å være i nuet, og der er det ikke plass til tanker om fortid eller framtid. Likevel, umerkelig og gang på gang, har tankene tatt over mitt forsøk på å være i nuet. Og det er helt greit, for det gir meg en gylden mulighet til å vennlig akseptere det også - og så vende fokuset rolig tilbake til pusten igjen.


    - - - 

    Husk å gi deg selvomsorg.

    Takk.

     

     

     

    Please reload